BODY PRAYER

 

Teksten er skrevet på oppdrag for Dunce Magazine høsten 2020. 

 

Sissel Johanna Bakken (84) er pensjonert musikkterapeut, og Marie Bergby Handeland (34) er danser og koreograf. De ble kjent med hverandre i 2013, da Marie involverte Sissel i sin danseforestilling De Grønne (2015). Siden den gang har de holdt god kontakt. De liker begge to best å ha kun én plan pr. dag, lese poesi, finne store gamle trær i parker, rusle på kirkegårder for å dikte små biografier om fremmede mennesker og drikke frokostkaffe på Sissels balkong i Uranienborgveien i Oslo.

Denne teksten er basert på samtaler vinteren og våren 2020, med utgangspunkt i Sissels daglige morgenpraksis som hun kaller kroppsbønn. For Marie ble innblikk i denne praksisen utgangspunkt for hennes nyeste arbeid Kirkedanseren (2020). Det er et verk der en og en publikummer booker seg tid i et kirkerom, for å danse. Dansen akkompagneres av en organist som spiller med ryggen til. Kirkedanseren vil gi hver av oss mulighet til å være hovedperson. Foruten vår egen dåp, eget bryllup, og kanskje særlig egen begravelse, står vi sjelden ut som enkeltmenneske i kirkerommet. Det er i det hele tatt sjelden man er i et kirkerom alene, og enda sjeldnere at man er fri til å slippe hemninger og utfolde seg der fysisk. Høsten 2020 foregår Kirkedanseren (co-produsert av Black Box teater) én gang i uken i Grønland kirke, ofte omtalt som «østkantens katedral». Ved ankomst får man velge mellom tre ulike stemningsforløp for orgelmusikken.

Marie: Kan du forklare hva kroppsbønn er, og hvordan du fant frem til den?

Sissel: Kroppsbønn er en liten dans jeg gjør hver morgen i stua mi. Jeg setter på et stykke musikk, gjerne med en kvinnelig vokalist, lukker øynene og beveger meg slik jeg vil i sirka sju minutter. For meg er det en veldig god måte å starte dagen på. Jeg har holdt på med dette i tre år nå, helt siden jeg var på et sommerkurs i sufidans i 2017. Hver morgen på dette kurset satte lederen på musikk i syv sju minutter, hvor vi beveget oss hver for oss med lukkede øyne. En av disse morgenene hadde jeg en ekstra fin opplevelse under oppvarmingen. Jeg begynte å bevege meg smått fra fotsålene, noe som forplantet seg opp gjennom kroppen, og jeg fikk simpelthen en wow-opplevelse: At jeg kunne gjøre noe så lite, som hadde en så dyp virkning på hele meg. Og så tenkte jeg: Dette skal jeg gjøre hver morgen når jeg kommer hjem.

Marie: Hva er det som er så bra for deg med kroppsbønnen som en start på dagen?

Sissel: Det å være i det som faktisk er, å merke hvordan jeg har det akkurat nå, i dag, dét er kroppsbønnen suveren til for meg. At jeg erfarer det helt konkret, at det ikke er tankespinn, men en virkelighet som jeg kjenner i kroppen. «Å ja, er det så sliten jeg er i dag, ja». Ofte kan det komme opp stemninger av tristhet, og det er det ikke noe galt i, for slikt er det mye av i mitt 83-årige liv. Tvert imot er jeg ofte takknemlig for det, og iblant begynner også tårene å renne av seg selv uten at jeg tenker på noe spesielt. Det er mer en generell følelse av vemod og sorg som finnes i kroppen mens jeg er i kroppsbønnen. Ofte er det en opplevelse av at noe smelter i meg som får tårene til å komme. Det er akkurat som om noe rundt min innerste kjerne smelter, sånn at jeg liksom kommer helt inn til den. Men nå har jeg ikke grått på noen morgener. I dag tidlig var det litt mer sånn: «Å dæven, så stiv den derre nakken er!» Jeg visste ikke hvor stiv den var før jeg begynte på kroppsbønnen.

Marie: Du får en veldig fin-nyansering av din egen kropp, da, høres det ut som, ved å lytte til den slik hver morgen? Finne frem til dens daglige nyanse på et vis?

Sissel: Ja, akkurat, jeg virkelig merker hvordan det står til. Fra helt innerst inne i kroppen. Jeg arbeider med å rette oppmerksomheten innover. Kanskje er det sånn et frø arbeider for å begynne å vokse, det liker jeg å se for meg, at jeg hver morgen er et lite frø langt der nede i jorda, nede i mørket i jorden, det er jo der det skjer, ikke sant.

Marie: En slags bitteliten daglig fødsel?

Sissel: Ja, det er det faktisk. En daglig fødsel. Ofte våkner jeg med diverse grums, føler meg sliten eller nedfor, med lite lyst på dagen. Gjennom den daglige fødselen kommer jeg til andre steder med andre stemninger.Dansen gir meg erfaringen av at jeg virkelig tilhører en større sammenheng enn bare meg selv, og det er en stor daglig lettelse. Å ikke måtte bære alt selv, men at det finnes noe mer, at det finnes andre krefter.

Marie: Hm. En stor daglig lettelse. Det høres flott ut. Det kjenner jeg meg ikke igjen i å ha tilgang på.

Sissel: Nei, eller altså, det høres kanskje flottere ut enn det er. Det er mer som en liten trøst, et håp jeg finner i kroppen, som hjelper meg i gang.


Har du noen måter å kjenne på nyansene i kroppen din på, sånn i det daglige?

Marie: Hmm. Nei. Ikke på en slik bevisst måte som deg. Jeg tror jeg er ganske dårlig på å ta vare på kroppen min, for kroppsbønnen din tenker jeg først og fremst er en stor grad av omsorg for deg selv. Nei, jeg har ingen slik regelmessig omsorg for meg selv. Det nærmeste jeg kan komme det du beskriver, er et nyoppdaget forhold til instrumentet torader (lite trekkspill). Det hender rett som det er at jeg spiller litt på den når jeg våkner. Jeg er nybegynner og dras mot selve toraderlyden i all sin enkelhet - å holde lange toner der jeg synger lange toner til. Det er en fin måte å starte dagen på for meg. Og det som kommer ut av meg disse morgenene, tar på et vis tempen på hvordan kroppen min har det, hvordan jeg har det, det sier noe om dagsformen min, kanskje. Enkelte dager gråter jeg og blir rørt av lyden fra toraderen. Den har en sårhet i seg. Og den kjennes også veldig privat, slik som din kroppsbønn. Det er noe jeg kun gjør for meg selv. Jeg husker at du tidligere i vinter sa at ikke engang Bjarne (Sissels mann) får lov til å bevitne din morgen-kroppsbønn, at det er mer privat og intimt for deg enn i alle de årene du danset med lukkede øyne i grupper med andre. Hvorfor er det mer intimt med kroppsbønnen, hva skyldes det? For praksisen med å lukke øynene er jo ganske lik? Er det ordet bønn som gjør det mer privat?

Sissel: Ja, jeg tror det. Uten at jeg kan si at jeg helt vet. Og at jeg da ofte kan begynne å gråte, og det vil jeg ikke at noen skal se, selv ikke mannen min.

Marie: Men er det større sannsynlighet for å gråte når man definerer praksisen som bønn, enn når man ikke definerer den som det? For meg tror jeg det ofte handler om å kunne være konsentrert for å gi plass til gråt, og når jeg er konsentrert er jeg hengiven på et vis, trygg, og det er jeg best alene. Jeg blir interessert i ordet bønn av å snakke med deg, for jeg merker at jeg har motstand mot det.

Sissel: Ja, ved å kalle det bønn henvender jeg meg til noe større. Og med det vokser opplevelsen utover meg selv. For meg er det en spirituell praksis. For henne jeg lærte det av, Pernille Overø, er dans pr. definisjon bønn. Alt hun danset, var en henvendelse til noe større. Dette større som også noen kaller gud. Jeg er jo blitt kristen, ikke sant.

Marie: Når ble du det?

Sissel: Gjennom 90-årene tenker jeg, bevisst. Gjennom dans, terapi og drømmer ble jeg kristen. Ikke verbalt, ikke gjennom tanken. Jeg har lest veldig lite i bibelen.

Marie: Så du har blitt kristen gjennom kroppslighet?

Sissel: Ja, du kan gjerne si det sånn. Å si at jeg kommer i kontakt med det guddommelige når jeg danser, lyder voldsomt, det blir altfor halleluja-aktig for meg, og det liker jeg dårlig. Så jeg gjentar heller det jeg sa tidligere, at noe smelter i meg som bringer meg nærmere en kjerne som virkelig er meg med stor M. Og den kjernen tilhører og er forbundet med dette «noe» som er veldig mye større enn lille meg. Man kan si mye om Gud, men en av de tingene jeg liker å si, er at Gud alltid er større, uansett definisjon. I det rommet jeg trer inn i når jeg setter på musikk og lukker øynene om morgenen, føler jeg at jeg blir sett og favnet av noe større enn meg selv.

Jeg har lenge brukt ordet aldersløs når jeg danser. I det aldersløse rommet, har jeg med meg alle mine aldre, og det løser meg fra å være bare Sissel 83 år. Jeg har med meg mye kroppslig praksis fra et langt liv, og nå unner jeg meg virkelig å være fri, unner meg at det jeg driver på med er bra nok. Det finnes et sted hinsides riktig og galt, sier et gammelt Rumi-sitat, og for meg er dansen det stedet. Kanskje har det egentlig ikke så mye med saken å gjøre at jeg er kristen, jeg vet ikke. Jeg kjenner en type hengivenhet og kanskje inderlighet i meg når jeg danser. Jeg føler meg aller mest virkelig i den kroppsbønnen min hver morgen. Ja, aldersløs og virkelig.

Marie: Det merker jeg at jeg blir inspirert av å høre. Hengivenhet og inderlighet er vanskelige ord, synes jeg, og blir også stadig vanskeligere. Det er noe barnlig over dem, som om de kun tilhører dem som opplever noe for første gang, liksom. Som om jeg som voksen bør skamme meg litt om jeg oppfører meg for inderlig, for hengivent, jeg vet ikke, jeg kan føle meg flau når jeg gir meg for mye hen foran andre, jeg får fort et behov for å hente meg inn igjen, oppføre meg på et vis, ta meg sammen. Ikke desto mindre – voksne som ikke har helt kontroll, men som allikevel gir seg hen i kroppene sine, er noe av det fineste jeg ser.

Sissel: Det er fint sagt. Hengivenhet og inderlighet er ord som kommer tilbake til meg igjen nå som jeg har blitt så gammel. Jeg gir mer blaffen, liksom. Stoler på kroppen min. Blåser i allmennhetens normer. Det er en god følelse. Det kan du glede deg til.

Marie: Hehe, ja.

Sissel: Hva slags opplevelse ønsker du å gi deltakerne i Kirkedanseren? Tenker du at en type hengivenhet i kirkerommet er det du ønsker deg?

Marie: Nei, ikke nødvendigvis. Jeg ønsker å la hver danser få være helt i fred der inne, så jeg tilrettelegger for at man skal kunne føle seg fri og usett, en privat opplevelse beslektet med din kroppsbønn. Men med det sagt, er jo kirkerommet noe helt annet enn en privat stue. Det er et stort offentlig rom. Uavhengig av om man er troende eller ikke, er det et ladd rom, og man kommer ikke utenom det faktum at man danser i «guds hus». Jeg tror enhver som booker seg tid for å danse der inne, på en eller annen måte vil deale med seg selv i den sammenhengen, deale med hva man tillater seg med kroppen i et kirkerom. Og hvordan det føles. Føler man seg liten i en så storslagen arkitektur? Som danser i «guds hjem»? Hvor tydelige føringer for hva som er rett og galt i et kirkerom bor i hver og en av oss? Jeg interesserer meg ikke så mye for å finne svar på disse spørsmålene, som sikkert avhenger av en rekke faktorer - hva slags forhold man har til kirkerommet fra før, til det å tro, eller ikke tro, forholdet til ens egen kropp og dens bevegelser generelt, til dans, orgelmusikk, til storslagen arkitektur, og følelsen man får i estetiske rom. Jeg interesserer meg for dealingen, og friksjonen mellom det private og offentlige, som oppstår i hver og en av oss. Kanskje føler man ikke så mye heller, kanskje legger man seg ned i et hjørne og bare lytter til orgelmusikken. Det er også helt fint.

Dessuten er jo kirkedans en egen tradisjon. Slik sett plasserer arbeidet seg inn i kirkens kroppslige historie også, ved at jeg har valgt den tittelen. På den ene side har kroppen og dansens plass i kristendommen (og alle religioner) alltid vært viktig. Dansen har vært, og er fremdeles, knyttet til kontakt med guddommelighet, og som feiring av fellesskapet mellom menneskene på jorden. På den annen side har dansen og kroppen gjennom hele kirkens historie vært et diskusjonstema, der møtet mellom dans og kirkens mektige (menn) ofte har endt med forbud og bannlysning. Dans i kirkerommet, og særlig utført av kvinnekropper, har en lang historikk i å knyttes til synd, forbudte lyster og løssluppenhet. Slik har kropp og dans delvis vært kuet og skambelagt i kirkens historie, og bidratt til en generell kroppslig skam i samfunnet. Alt dette ligger der, som et rikt bakteppe for hva jeg ønsker å gi publikum. Hva slags opplevelse hadde du da du danset i Kirkedanseren?

Sissel: Jeg ble veldig forbauset over min egen reaksjon. Jeg ble grepet av en sterk sjenanse da jeg trådte inn i kirken. Dette kom helt uventet på meg. Jeg ble tatt på senga på en måte, og jeg merket en grense i meg som jeg ikke ante fantes. Jeg er jo vant til både å være og danse i kirkerom, så jeg var i grunnen mest usikker på om dette kom til å være en spesiell opplevelse for meg i det hele tatt. Men jeg ble altså rammet av en type sjenanse jeg kjenner fra barndommen, på slutten av 40-tallet. Man skulle oppføre seg ordentlig, ikke ta for stor plass, ikke vise frem hvem man er. Og jeg ble rammet av en opplevelse av forlatthet under dansen min. Det minnet meg om å være på høyfjellet, der rommet er så veldig veldig stort. Jeg trives ikke høyt til fjells. Jeg blir bitteliten, nærmest tilintetgjort der. Og denne høyfjellsfølelsen dukket også opp i det store kirkerommet.

Marie: Interessant at det dukket opp en slik uventet sjenanse i deg. Kanskje du vil booke deg tid en gang til, teste et annet orgelforløp, og se om noe vil være annerledes? Ikke at det er et mål å få sjenansen til å forsvinne, kanskje var det nettopp den som gjorde opplevelsen interessant for deg.

Sissel: Ja, jeg har lyst til å booke meg tid på nytt. Jeg er nysgjerrig på hvordan det da vil oppleves.